Mellom 13 og 20 juni, gjennomførte en gruppe veteraner en gjensynstur tilbake til Bosnia etter ca 30 år. Som tidligere ansatt helikopter flyger ved 330 skv i Luftforsvaret, var jeg ganske raskt to kontingenter i Unprofor.
Av Erik Dokken (Fotografier ved Erik Dokken og Marianne Holt Børresen)
Første kontingent i Kiseljak som var bakre hovedkvarter for Unprofor, deretter avdelingssjef i Norair på Blue Factory (BF) ved Tuzla. Foruten et vellykket 20 års jubileum på Veteransenteret Bæreia i 2016, ønsket mange av oss en gjensynstur til Bosnia. I 2017 snakket noen av oss sammen, og ble enig om å lage et opplegg for en tur i 2019.
Som reiseleder i Aktive Fredsreiser i Risør, kunne jeg bruke dette firmaet til å skreddersy en «tema» tur i Bosnia ved god hjelp av en Bosnisk-Norsk reiseleder. I 1993 var han journalist i Mostar, men klarte å flykte til Norge før det ble for sent. Vi fikk et forslag på en 7 dagers tur som skulle starte i Split og gå videre til Makarska, Mostar, Kiseljak, Maglaj, Tuzla, Mostar, Medugorje og avsluttes i Trogir etter 7 dager.
Corona viruset og stengte grenser tok dessverre over, og turen ble kansellert og utsatt tre ganger. Men i år, fem år etter, kunne vi gjennomføre turen. Vi endte opp med en gruppe på i alt 25, og sammensettingen var ut ifra tjenestestillinger og erfaringer god og variert. På Blue Factory (BF) hadde vi også med 2 veteraner med forskjellig medisinsk faglig bakgrunn i Normedcoy. Ellers en erfaren kampflyger fra Bodø som tjenestegjorde på Tuzla airbase, og ikke minst en observatør som hadde vært på tokt i nærmest alle byer og steder vi kom innom.
På denne turen fulgte også med 6 pårørende, og de fikk se med egne øyne hva og hvor sin partner hadde vært og kunne fortelle om fra den gangen.
Det nitide arbeidet med turen startet ca 2 mnd i forveien, med kontakt med de offentlige instanser på steder vi ønsket å besøke, og få tilgang til. Etter anmodning, valgte vår reiseleder å kontakte Ordførere i Kiseljak, Maglaj og Tuzla. I kiseljak står fortsatt hotellet fra 1984, som i 1992 ble valgt til hovedkvarter for Bosniakommandoen.
Kiseljak var et operativt viktig sted for Norair pga sitt drivstoff (refueling) kapasitet og passasjer/gods service nød funksjon. Ordføreren som var en Kroatisk veteran fra den tiden, ønsket velkommen på sitt kontor, og viste vei til det gamle hovedkvarteret som nå bygges om til moderne hotell med sauna og spa der operasjonene ble ledet i 1992 til 1995. Dessverre hadde vi dårlig tid denne fredagen fordi lørdag og søndag var en ID dag for muslimene, og det var ingen mulighet til å treffe noen fra Maglaj eller Tuzla i helgen.
Etter ca 2 timer i Kiseljak kjørte vi til Maglaj, og ble tatt godt imot av representant fra byen samt en lokal veteran. De var ydmyke over å få et besøk med så mange fra Norge som ville gjenoppleve minner og dele med dem historien om Maglaj oppdragene til Unprofor gjennom operasjonene som Norair vinteren 1994 gjennomførte. Operasjonen løste opp blokaden i Maglaj og gjorde humanitær støtte og hjelp fra FN for befolkningen mulig. Ingen i Maglaj syntes å ha vært innforstått med hva som foregikk militært fra FN, understøttet av Nato i luften, den gangen i 1994.
Det var en påfallende følelse å vise dem de originale fly planleggingskartene over Maglaj. Utenfor kommunebygningen lå en ny minnelund inngravert med mangfoldige navn på mennesker i Maglaj som under krigen var blitt drept. Kommunen lagde en flott bukett blomster som vi norske veteraner fikk legge ved minnesmerke. Den eneste på besetningen til Norair som den gangen fløy på Maglaj oppdraget, var Einar Slinde. Han la blomstene mens vi andre stod rundt og hilste til ære for Maglajs ofre. Vi avsluttet ute på en fotball bane som sannsynligvis var brukt som landing under et av Maglaj flygingene.
Etter ca 1,5 time i Maglaj, måtte vi igjen kjøre og rekke en avtale med byrådslederen i Tuzla. Der traff vi også på Mevludin Besic, som var den siste Bosniske sjefen på Tuzla airbase. Han var spesielt god venn med Tom Johansen som var sjef Norair, og Tom ble første sjef i FN på airbasen i 1994. Det ble et hjertelig møte i Tuzla byråd (gammelt møterom til 2 Corps i Tuzla Kanton), og vi fikk alle presentert oss. Byrådslederen ga en god tale og takket oss varmt for den oppgaven og hjelpen via hadde gjort under krigen. Spesielt den direkte medisinske støtten Normedcoy påtok seg etter det blodige granatnedslaget i gamlebyen i mai 1994 med over 70 drepte.
Mevludin Besic hadde ved hjelp av ordføreren i Zivinice utenfor Tuzla, laget et flott opplegg for oss på lørdag og søndag i møte med veteraner på Tuzla flyklubb, og middag i rådhuset. Et besøk på BF var uten tvil også noe av det mest spennende. Selve den blå bygningen som Normedcoy brukte som sykehus, er revet. Borte ved Norair hovedkvarteret og helipad, var det stengt av for besøk. Området på helipaden og rundt om, bygges kraftig ut med store næringsbygg. Litt vemodig, men tross alt godt å se at næring vokser i Tuzla. 2024 ble nok det første og siste minnet om Norair Bosnia for de aller fleste veteraner. I Tuzla og i Zivinice ble flere veteraner intervjuet, fotografert og filmet av lokal presse.
En av de store reise opplevelsene, var helt klart å få se byene og stedene på en måte som aldri var mulig under krigen. Unntaket var selvfølgelig for observatører, de skulle rapportere der hvor strid og overgrep skjedde, og var overalt. Drivstoffsjåførene måtte bare kjøre på veiene som var tilgjengelig, gjennom et utall av konfrontasjonslinjer og sjekkpunkter. Vi andre, måtte holde oss til transport i pansrete kjøretøy, eller fikk se det fra et relativt trygt fugleperspektiv. Tuzla var et unntak, og de fleste nordmenn i området kunne kjøre og besøke byen og området rundt nokså fritt. Gjensynsreisen komplementerte altså et behov sammen med veteran buddiser og pårørende, om å få bekreftet noe, som vi både så eller ikke fikk se, under krigen.
Sarajevo var et eget kapittel for seg, før og under krigen. Gamlebyen ble opplevet, tunell museet under flyplassen osv. De to krigsmuseene inne i Sarajevo (folkemord og beleiring) anbefales. I en samtale om Unprofor med de lokale som drev museene, ble det ønsket og gitt kontakt med mail utveksling. De er ute etter historier eller relikvier som visualiserer og omhandler nær sagt det meste hva FNs styrker opplevet og gjorde under krigen, i Sarajevo eller i Srebrenica området spesielt. Det er også planer å sette opp et minnesmerke om FN operasjonene og dets falne under krigen.
I Mostar var det gitt oss en fin orientering om byen under krigen, og vi spiste selvsagt en god middag ved elven tett opp mot den berømte Mostar broen som ble skutt ned og bygget opp igjen.
I Medugorje ble det tid til et godt møte og treff hos en profesjonell vinprodusent. Siste dagen/natten var i Trogir, var det en flott avslutning å få reservere bord i uterestauranten på Alka, for hele gjengen. Restaurantsjefen husket nordmenn og andre som hadde spist der under krigen.
Det var godt å komme ut i teigen igjen!
Minneverdig og flott tur. 😊